Jeg sitter i sofakroken med Viktige Papirer som må leses, men klarer kun å konsentrere meg om øyelokkene som til stadighet siger ned. Det tar stadig lenger tid før jeg klarer å presse dem opp igjen og jeg innser at kun søvn kan hjelpe på dette fenomenet. Jeg pakker bort papirene, pusser tenna, later vannet og krabber utslitt under den myke og varme dyna.
Hva skjer så?
De samme øyelokkene er pip åpne, uten antydning til samme kapitulasjon for tyngdekraften. Tankene spinner og jeg blir våknere og våknere. Slo jeg av kaffetrakteren? Låste jeg egentlig døra? Har jeg satt på vekkeklokka? Er regningene tastet inn på forfallsdato og var egentlig fargen på de nye staudene særlig fin til de lilla som sto der fra før?
Næh, dette nytter ikke. Opp igjen, mer kaffe, ny runde med papirer. Det skjer selvsagt igjen, jeg kjenner den døsige rett-før-jeg-konker-ut-følelsen komme og må ta meg sammen for å stramme fingrene om lesestoffet. Hvor ble det av bekymringene fra tidligere? Ikke en tanke har streifet hverken kaffetrakter eller regninger det siste minuttet, kanskje jeg får sove nå? Bare prøve en gang til, etter en runde for å sjekke trakter og låst dør selvsagt. Eller så kan jeg jo bare gi etter, slippe papirene og lese dem en annen dag, sige sammen med lut rygg og kapitulere. Der, på sofaen, våkner jeg med hekseskudd og skjev nakke.
Litt mer uthvilt.
Men ikke særlig klokere.
